22. Juli - 1 year ago (Vita & Wanda)


22. Juli - 1 year ago

Hei dere. Det har nå gått et år siden terrorangrepet i vår flotte by, Oslo. Dette innlegget har jeg (Wanda) gått frem
og tilbake med å publisere, men endte opp med å til slutt gjøre det. Syns det var det eneste riktige. Vi har som sagt
sluttet å blogge, men dette innlegget er noe jeg føler for å dele med dere og jeg syns dere skal få lese her på bloggen.

Vi har egentlig aldri delt vår historie om 22. Juli 2011, og det har sine grunner. Vi var aldri tilstede på Utøya eller på
regjeringskvartalet, men denne dagen traff oss noe inderlig. Vi var på Gothia cup i Sverige en vakker sommerdag med
sol, fotball, venner og shopping. Vi hadde nettopp lagt tidenes flotteste uke bak oss, og var klare for å dra hjem dagen
etter. Vi var på vei til byen da mange av oss fikk telefoner fra familie og venner om at det var et eventuelt lyn eller noe
som hadde truffet byen vår. Vi var jo som sagt i Sverige, og klarte derfor ikke skjønne hvor alvorlig og seriøst dette var.

Det var ikke før noen timer senere, på ettermiddagen at vi fikk vite at det hadde vært et bombeangrep i byen og på regjerings-
kvartalet. Vi klarte ikke forstå det, vi satt alle på vg.no på mobilene våre og oppdaterte. Det eneste vi fikk opp var "terror".
Vi brukte ikke mobilene våre resten av dagen før vi kom til hotellet på kvelden. Klokken var rundt 21-22 tiden da jeg fikk
en telefon fra ei venninne. "Jeg er lei for å si det, men har dere sjekket facebook? Profilen til ****". Vi skjønte rett og slett
ingenting. Det sto så utrolig mye uvuirkelig på denne profilen. Ord vi ikke kunne ta til oss eller tro på. Vi gikk inn og ut av
denne profilen for å oppdatere. Kondolasjonene bare rant inn, og flere og flere uvirkelige veggmeldinger ble postet.
Vi hadde ikke fått med oss noe av det som skjedde på Utøya. Alle stormet inn på rommet til meg og Vita og skrudde på
BBC og TV2. Vi satt klistret oppi tvskjermen og på VG. Alle leste om hendelsene på utøya og regjeringskvartalet. Det var
da vi skjønte at noe virkelig ille hadde oppstått, noe så ille og alvorlig, at det muligens var en dato vi aldri kunne glemme.

Dagene gikk, og mer og mer informasjon ble publisert i aviser, på nettsider og ikke minst på tv. Jeg leste alt av media for
å prøve å få for meg et virkelighetsbilde, noe som rett og slett ble umulig. Det hadde enda ikke gått opp for meg at min
kjære venn hadde blitt revet vekk fra denne planeten, og at han aldri skulle komme tilbake. Det var ikke før en uke etter
at det virkelig gikk opp for meg. Det var da jeg hørte stemmen til en jente på nyhetene. Hun ropte "Isma. Isma, er død".
Tårene klarte ikke holde seg inne, og jeg hylte ut i tårer. Det var helt uvirkelig. Jeg kunne ikke tro at verdens flotteste og
herligste person hadde blitt tatt fra oss. Vi ble kjent som 14-åringer. Vi skulle faktisk møtes uken etter Gothia og hans
tur til Utøya, som vårt 5. år som venner. Dette ble det aldri noe av...

Nå har det gått ett år, et tungt, men samtidig et fantastisk år. Hele nasjonen har støttet hverandre i tykt og tynt. Ingen har
latt terrorangrepet ødelegge landet vårt. I stede har vi klart å samle oss og stå sammen som den sterke og flotte nasjonen
vi er. Jeg er så utrolig takknemlig og stolt over å ha kjent Isma. Jeg sender alle mine tanker til hele Norge, og spesielt til
de og dere som har mistet venner, familie, kjære og bekjente. Vi kommer aldri til å få stilt tiden tilbake og dratt tilbake til
22. Juli 2011, men minnene fra den dagen, dagene før, og ikke minst årene før kan vi ha med oss videre i livet, og aldri
gi slipp på! Håper alle har hatt en fantastisk dag, med tårer og glede. Nå er alle våre fantastiske engler oppe i himmelen
og har det helt fantastisk med hverandre, mens de ser ned på oss og er stolte over hvor utrolig nære og kjære vi har blitt
etter den forferdelige hendeles for ett år tilbake.

Jeg skulle egentlig til byen for å spise og dra på kino. Ville ikke innom konserten på rådhusplassen eller se meg rundt
for å se på rosene som var lagt ut, men jeg klarte absolutt ikke gå forbi, og måtte stoppe innom og knipse noen flotte og
fantastiske bilder, som minner livet ut. Ha en fortsatt fin sommer dere. Tusen takk til våre stamlesere som er innom hver
eneste dag med kommentarer. Dere er fantastiske!






HVIL I FRED ISMA, DU ER PÅ ET TRYGGERE OG BEDRE STED NÅ.
LOVE YOU ANGEL.

© 2016 wanita.blogg.no

23.07.2012

Helt ubeskrivelig at alt dette skjedde i lille Norge, og utrolig trist å høre om din venn Isma. Satt her med tårer etter å ha lest dette innlegget. Kan ikke tenke hvor forferdelig det må ha vært der og da av å måtte høre "han er død". Men han er på et tryggere sted. Jeg kan tenke meg at han var glad for å ha en så god venn som deg. Du er skjønn. Stay strong, Wanda.
24.07.2012

...

Alt som du har skrevet i denne teksten var virkelig rørende wanda. jeg var også i utlandet da dette skjedde og og var klistret til tv'en 3 timer.... jeg kan ikke føle det du føler, fordi jeg ikke har mista en så god venn før, men jeg kan godt se for meg hvordan det er:( dere må vite at selvom ikke alle kommenterer så tror jeg de fleste leser alt som står og virkelig føler med dere :) dere har en herlig blogg og jeg digger den ;) dette er min første kommentar og tror jeg virkelig må kommentere mer assa :)

hilsen en fast leser hos wandita.blogg.no <3
24.07.2012

Madelaine Clausen

Nå fikk jeg tårer i øynene .. :( håper dere har det bra .. må være så forferdelig å miste noen som man er glad i .. Jeg var i portugal når det skjedde og klarte ikke helt å forstå alt som hadde skjedd. det gikk liksom nyheter på tv og radio i portugal om NORGE! alt var så uvirkelig. og jeg har så vondt av alle de som har mistet noen jeg klarer ikke å tenke meg hvor vanskelig det må være!

<3
24.07.2012

sadaf

plz begynn å blogg igjen !!! :)
31.07.2012

Therese

Dere er så latterlig at det nesten er litt uvirkelig at det finnes mennesker som dere der ute !! Dere gjør virkelig alt for å få litt oppmerksomhet ;)
13.08.2012

Anne

kan dokke begynne å blogge igjen? vær så snill :) dokke hadde en herlig blogg......
22.08.2012

J a s i s

Så trist å miste vennen sin :/
21.10.2012

Nika

Syns hele den hendelsen var så ubeskrivelig, og jeg klarte egentlig aldri å sette meg inn i situasjonen da jeg var heldig nok til å ikke kjenne noen som hadde vært der. Men nå i år har jeg byttet skole, og da ble jeg kjent med et par personer som har vært der, og nå klarer jeg å forstå hele situasjonen bedre, og det er jo egentlig bare helt forferdelig. Men liker det du skriver, og du er sterk som holder ut selv for at du har mistet noen der! Helt rett det du sier om at den hendelesn bare har brakt folket nærmere hverandre, jeg er enig med deg :)


hits